Med prisen på en bitcoin som stiger til nye høyder i 2017, kan det positive tilfellet for investorer virke så åpenbart at det ikke er nødvendig å utbrodere. Alternativt kan det virke dumt å investere i en digital eiendel som ikke støttes av noen råvare eller regjering, og hvis prisstigning har fått noen til å sammenligne det med tulipanmanien eller dot-com-boblen. Ingen av delene er sanne; argumentet for Bitcoin er overbevisende, men langt fra åpenbart. Det er betydelige risikoer ved å investere i Bitcoin, men, som jeg vil hevde, er det fortsatt en enorm mulighet.
Aldri i verdenshistorien hadde det vært mulig å overføre verdier mellom fjerne folk uten å stole på en betrodd mellommann, for eksempel en bank eller regjering. I 2008 publiserte Satoshi Nakamoto, hvis identitet fortsatt er ukjent, en 9 siders løsning på et langvarig problem innen informatikk kjent som den bysantinske generalers problem. Nakamotos løsning og systemet han bygde fra den -- Bitcoin -- tillot, for første gang noensinne, verdier å overføres raskt, på stor avstand, på en fullstendig tillitsløs måte. Konsekvensene av etableringen av Bitcoin er så dype for både økonomi og informatikk at Nakamoto med rette burde være den første personen som kvalifiserer seg til både en Nobelpris i økonomi og Turing-prisen.
For en investor er det fremtredende faktumet ved oppfinnelsen av Bitcoin etableringen av et nytt, knapt digitalt gode - bitcoin. Bitcoin er overførbare digitale token som lages på Bitcoin-nettverket i en prosess kjent som mining ("gruvedrift"). Bitcoin-mining er omtrent analogt med gullgruvedrift, bortsett fra at produksjonen følger en designet, forutsigbar tidsplan. I følge designet vil bare 21 millioner bitcoin noen gang bli utvunnet, og de fleste av disse har allerede blitt utvunnet - omtrent 16,8 millioner bitcoin har blitt utvunnet i skrivende stund. Hvert fjerde år vil antallet bitcoin produsert av mining halveres og produksjonen av nye bitcoin avsluttes fullstendig innen år 2140.
Bitcoin er ikke støttet av noen fysisk vare, og de er heller ikke garantert av noen regjering eller selskap, noe som reiser det åpenbare spørsmålet for en ny bitcoin-investor: hvorfor har de noen verdi i det hele tatt? I motsetning til aksjer, obligasjoner, eiendom eller til og med råvarer som olje og hvete, kan bitcoin ikke verdsettes ved å bruke standard diskontert kontantstrømanalyse eller etterspørsel etter bruk i produksjon av varer. Bitcoin faller inn i en helt annen kategori av varer, kjent som monetære varer, hvis verdi er satt spillteoretisk. Det vil si at hver markedsdeltaker verdsetter varen basert på deres vurdering av om og hvor mye andre aktører vil verdsette det. For å forstå den spillteoretiske naturen til monetære varer, må vi utforske pengenes opprinnelse.
I de tidligste menneskelige samfunn skjedde handel mellom grupper av mennesker gjennom byttehandel. Den utrolige ineffektiviteten som ligger i byttehandel begrenset drastisk omfanget og den geografiske utspredelsen hvor handel kunne finne sted. En stor ulempe med byttebasert handel er det problemet med dobbelt sammentreffet av ønsker. En epledyrker kan for eksempel ønske handel med en fisker, men hvis fiskeren ikke ønsker epler i samme øyeblikk, vil handelen ikke finne sted. Over tid utviklet mennesker et ønske om å holde visse samleobjekter for deres sjeldenhet og symbolverdi (eksempler inkluderer skjell, dyretenner og flint). Faktisk, som Nick Szabo argumenterer i sitt strålende essay om pengenes opprinnelse , ga menneskets ønske om samleobjekter en tydelig evolusjonær fordel for det tidlige mennesket fremfor hans nærmeste biologiske konkurrenter, Homo neanderthalensis.
Den primære og ultimate evolusjonære funksjonen til samleobjekter var som et medium for lagring og overføring av rikdom.
Samleobjekter fungerte som en slags "proto-penge" ved å gjøre handel mulig mellom ellers antagonistiske stammer og ved å la rikdom overføres mellom generasjoner. Handel og overføring av samleobjekter var ganske sjeldne i paleolittiske samfunn, og disse varene tjente mer som et "verdilager" i stedet for "byttemiddel"-rollen som vi i stor grad anerkjenner moderne penger å spille. Szabo forklarer:
Sammenlignet med moderne penger, hadde primitive penger en veldig lav hastighet - de kan overføres bare en håndfull ganger i løpet av et gjennomsnittlig individs levetid. Ikke desto mindre kan et holdbart samleobjekt, det vi i dag vil kalle et arvestykke, vare i mange generasjoner og tilføre betydelig verdi ved hver overføring - ofte gjøre overføringen mulig i det hele tatt.
Det tidlige mennesket sto overfor et viktig spillteoretisk dilemma da de bestemte seg for hvilke samleobjekter som skulle samles eller lages: hvilke gjenstander ville andre mennesker ønske seg? Ved korrekt å forutse hvilke gjenstander som kunne kreves for deres samleverdi, ble en enorm fordel gitt eieren i deres evne til å fullføre handel og skaffe seg rikdom. Noen indianerstammer, som Narragansett, spesialiserte seg på produksjon av ellers ubrukelige samleobjekter bare for deres verdi i handelen. Det er verdt å merke seg at jo tidligere man forventer fremtidig etterspørsel etter et samleobjekt, desto større er fordelen til eieren; den kan anskaffes billigere enn når den er mye etterspurt og dens handelsverdi øker etter hvert som befolkningen som etterspør den utvides. Videre fremskynder å anskaffe en vare i håp om at den vil bli etterspurt som fremtidig verdilager, at den blir tatt i bruk for nettopp det formålet. Denne tilsynelatende sirkulariteten er faktisk en tilbakemeldingssløyfe som driver samfunn til raskt å konvergere om et enkelt verdilager. I spillteoretiske termer er dette kjent som en "Nash-likevekt". Å oppnå en Nash-likevekt for et verdilager er en stor velsignelse for ethvert samfunn, siden det i stor grad letter handel og arbeidsdeling, og baner vei for sivilisasjonens fremvekst.
I løpet av årtusenene, etter hvert som menneskelige samfunn vokste og handelsruter utviklet seg, kom verdilagrene som hadde dukket opp i individuelle samfunn til å konkurrere mot hverandre. Kjøpmenn og handelsmenn ville stå overfor et valg om de skulle lagre inntektene fra handelen i verdilageret til deres eget samfunn eller verdilageret til samfunnet de handlet med, eller en balanse mellom begge. Fordelen med å opprettholde sparing i et utenlandsk verdilager var den forbedrede evnen til å fullføre handel i det tilhørende utenlandske samfunnet. Kjøpmenn som holdt sparepenger i et utenlandsk verdilager hadde også et insentiv til å oppmuntre til å ta i bruk det i sitt eget samfunn, da dette ville øke kjøpekraften til sparepengene deres. Fordelene ved et importert verdilager tilfalt ikke bare kjøpmennene som importerte, men også samfunnene selv. To samfunn som konvergerer på et enkelt verdilager vil se en betydelig reduksjon i kostnadene ved å fullføre handel med hverandre og en medfølgende økning i handelsbasert formue. Faktisk var 1800-tallet den første gangen da mesteparten av verden konvergerte på et enkelt verdilager - gull - og denne perioden så den største eksplosjonen av handel i verdenshistorien. Om denne gylne epoken skrev Lord Keynes:
For en ekstraordinær epoke i menneskets økonomiske fremgang den tiden var ... for enhver med kapasitet eller karakter litt over gjennomsnittet, inn i middel- og overklassen, hvor livet tilbød, til lav kostnad og med minimal anstrengelse, bekvemmeligheter, komfort og goder langt utover hva de rikeste og mektigste monarkene fra tidligere tider kunne drømme om. En innbygger i London kunne, mens han nippet til morgenteen sin i sengen, bestille via telefon de ulike produktene fra hele verden i den mengden han ønsket, og med rimelig forventning om at de snart ville bli levert rett til døren.
Når verdilagre konkurrerer mot hverandre, er det de spesifikke egenskapene som gjør et godt verdilager som gjør at ett kan utkonkurrere et annet ved marginen og øke etterspørselen over tid. Mens mange varer har blitt brukt som verdilagre eller "proto-penger", dukket det opp visse egenskaper som var spesielt etterspurt og tillot varer med disse egenskapene å utkonkurrere andre. Et ideelt verdilager må svare godt på følgende egenskaper:
Holdbarhet: Varen må ikke være lett bedervelig eller enkelt ødelegges. Derfor er hvete ikke et ideelt verdilager.
Bærbarhet: varen skal være enkel å transportere og oppbevare, slik at den kan sikres mot tap eller tyveri, og at den kan lette handel over lengre avstander. En ku er dermed mindre ideell enn et gullarmbånd.
Fungibilitet: Én enhet av varen bør være ombyttbar med en annen av lik mengde. Uten fungibilitet forblir problemet med dobbelt behov for tilfeldigheter uløst. Derfor er gull bedre enn diamanter, som er uregelmessige i form og kvalitet.
Verifiserbarhet: varen må være lett å raskt identifisere og verifisere som autentisk. Enkel verifisering øker mottakerens tillit til handel og øker sannsynligheten for at en handel vil bli fullført.
Delbarhet: varen må være lett å dele opp. Mens denne egenskapen var mindre viktig i tidlige samfunn der handel var sjelden, ble den viktigere ettersom handelen blomstret og mengdene som ble utvekslet ble mindre og mer presise.
Knapphet: Som Nick Szabo kalte det, må en monetær vare ha "uforfalskbar kostbarhet". Varen må med andre ord ikke finnes i rikelig mengder eller være lett å enten få tak i eller produsere i kvantitet. Knapphet er kanskje den viktigste egenskapen til et verdilager, da det griper inn i det medfødte menneskelige ønsket om å samle det som er sjeldent. Det er kilden til den opprinnelige verdien av verdilageret.
Etablert historie: jo lenger varene oppfattes å ha vært verdifulle av samfunnet, jo større appell som verdilager. Et lenge etablert verdilager vil være vanskelig å fortrenge av en ny oppkomling bortsett fra ved erobringskraft eller hvis den ankomne er utstyrt med en betydelig fordel blant de andre egenskapene som er oppført ovenfor.
Sensurresistens: en ny egenskap, som har blitt stadig viktigere i vårt moderne, digitale samfunn med gjennomgripende overvåking, er sensurresistens. Det vil si hvor vanskelig er det for en ekstern part som et aksjeselskap eller en stat å hindre eieren av varen i å beholde og bruke den. Varer som er motstandsdyktige mot sensur er ideelle for de som lever under regimer som prøver å håndheve kapitalkontroll eller forby ulike former for fredelig handel.
Tabellen nedenfor rangerer Bitcoin, gull og fiat-penger (som dollar) mot attributtene som er oppført ovenfor, og etterfølges av en forklaring av hver karakter:
| Egenskap | Bitcoin | Gull | Fiat |
|---|---|---|---|
| Holdbarhet | B | A+ | C |
| Bærbarhet | A+ | D | B |
| Fungibilitet | B | A | B |
| Verifiserbarhet | A+ | B | B |
| Delbarhet | A+ | C | B |
| Knapphet | A+ | A | F |
| Etablert historie | D | A+ | C |
| Sensurresistens | A | C | D |
Karakterforklaring:
Gull er den ubestridte kongen av holdbarhet. Det store flertallet av gull som noen gang har blitt utvunnet eller preget, inkludert faraoenes gull, finnes fremdeles i dag og vil sannsynligvis eksistere om tusen år. Gullmynter som ble brukt som penger i antikken har fortsatt betydelig verdi i dag.
Fiat-valuta og bitcoin er fundamentalt sett digital informasjon som kan ha fysisk form (som papirsedler). Det er altså ikke deres fysiske manifestasjon hvis holdbarhet bør vurderes (siden en fillete dollarseddel kan byttes ut med en ny), men holdbarheten til institusjonen som utsteder dem. Når det gjelder fiat-valutaer, har mange regjeringer kommet og gått gjennom århundrene, og deres valutaer forsvant med dem. Weimarrepublikkens Papiermark, Rentenmark og Reichsmark har ikke lenger verdi fordi institusjonen som utstedte dem ikke lenger eksisterer. Hvis historien er en guide, ville det være dumt å vurdere fiat-valutaer som varige på lang sikt - amerikanske dollar og britiske pund er relative anomalier i denne forbindelse.
Bitcoin, som ikke har noen utstedende myndighet, kan anses som holdbare så lenge nettverket som sikrer dem forblir på plass. Gitt at Bitcoin fortsatt er i sin spede begynnelse, er det for tidlig å trekke sterke konklusjoner om holdbarheten. Det er imidlertid oppmuntrende tegn på at, til tross for fremtredende tilfeller av nasjonalstater som forsøker å regulere Bitcoin og år med angrep fra hackere, har nettverket fortsatt å fungere, og viser en bemerkelsesverdig grad av "anti-skjørhet".
Bitcoin er det mest portable verdilageret som noen gang er brukt av mennesker. Private nøkler som representerer hundrevis av millioner av dollar kan lagres på en liten USB-enhet og enkelt fraktes hvor som helst. Videre kan like verdifulle summer overføres mellom mennesker på motsatte ender av jorden nesten umiddelbart.
Fiat-valutaer, som i utgangspunktet er digitale, er også svært portable. Offentlige reguleringer og kapitalkontroll gjør imidlertid at store verdioverføringer vanligvis tar dager eller kanskje ikke er mulige i det hele tatt. Kontanter kan brukes for å unngå kapitalkontroll, men da blir risikoen for lagring og transportkostnader betydelig.
Gull, som er fysisk i form og har en utrolig tetthet, er det desidert minst bærbare. Det er ikke rart at størstedelen av bullioner aldri blir transportert. Når bullioner overføres mellom en kjøper og en selger, er det vanligvis bare eierskapet til gullet som overføres, ikke den fysiske bullionen i seg selv. Å overføre fysisk gull over store avstander er kostbart, risikabelt og tidkrevende.
Gull gir standarden for fungibilitet. Når det smeltes ned, er en unse gull i hovedsak umulig å skille fra noen annen unse, og gull har alltid handlet på denne måten på markedet.
Fiat-valutaer, derimot, er bare så fungible som utstedende institusjoner tillater dem. Selv om det kan være tilfelle at en fiat-seddel vanligvis behandles som alle andre av selgere som godtar dem, er det tilfeller der sedler med store valører har blitt behandlet annerledes enn små. For eksempel, Indias regjering, i et forsøk på å utrydde Indias ubeskattede gråmarked, ugyldiggjorde deres 500 og 1000 rupi-sedler fullstendig. Ugyldiggjøringen førte til at 500 og 1000 rupi-sedler ble handlet med rabatt i forhold til pålydende, noe som gjorde dem ikke lenger virkelig fungible med andre sedler med lavere valør.
Bitcoin er fungibelt på nettverksnivå, noe som betyr at hver bitcoin, når den overføres, behandles på samme måte av Bitcoin-nettverket. Men fordi bitcoin kan spores på blokkjeden, kan en bestemt bitcoin bli "forurenset" av bruk i ulovlig handel, og handelsmenn eller børser kan bli tvunget til å nekte å akseptere slike "forurensede" bitcoins. Uten forbedringer i personvern og anonymitet i Bitcoins nettverksprotokoll, kan ikke bitcoin anses som like fungibelt som gull.
For de fleste hensikter og formål er både fiat-valutaer og gull ganske enkle å verifisere for autentisitet. Til tross for at de har funksjoner på sedlene for å forhindre forfalskning, står nasjonalstater og deres innbyggere fortsatt overfor potensialet for å bli lurt av falske sedler. Gull er heller ikke immun mot å bli forfalsket. Sofistikerte kriminelle har brukt gullbelagt wolfram som en måte å lure gullinvestorer til å betale for falskt gull. Bitcoin, derimot, kan verifiseres med matematisk sikkerhet. Ved å bruke kryptografiske signaturer kan eieren av en bitcoin offentlig bevise at hun eier bitcoinene hun sier hun gjør.
Bitcoin kan deles ned til en hundre milliontedel av en bitcoin og overføres til så uendelig små beløp (nettverksavgifter kan imidlertid gjøre overføring av små mengder uøkonomiske). Fiat-valutaer er vanligvis delbare ned til lommepenger, som har liten kjøpekraft, noe som gjør fiat delelig nok i praksis. Selv om gull er fysisk delelig, blir det vanskelig å bruke når det deles inn i små nok mengder til at det kan være nyttig for daglig handel med lavere verdi.
Attributten som tydeligst skiller Bitcoin fra fiat-valutaer og gull er dens forhåndsbestemte knapphet. Det er designet slik at det på det meste kan lages 21 millioner bitcoin noensinne. Dette gir eieren av bitcoin en kjent prosentandel av den totale mulige forsyningen. For eksempel vil en eier av 10 bitcoin vite at på det meste kan være 2,1 millioner mennesker på jorden (mindre enn 0,03 % av verdens befolkning) med like mange bitcoin som de har.
Gull, selv om det forblir ganske knapt gjennom historien, er ikke immunt mot økninger på tilbudssiden. Hvis det noen gang var tilfelle at en ny metode for gruvedrift eller å skaffe gull ble økonomisk, kunne tilgangen på gull stige dramatisk (eksempler inkluderer havbunns- eller asteroidegruvedrift ).
Til slutt har fiat-valutaer, selv om de bare er en relativt ny oppfinnelse historisk sett, vist seg å være utsatt for konstante økninger på tilbudssiden. Nasjonalstater har vist en vedvarende tilbøyelighet til å øke pengemengden for å løse kortsiktige politiske problemer. Inflasjonstendensene til regjeringer over hele verden etterlater eieren av en fiat-valuta med sannsynligheten for at sparepengene deres vil avta i verdi over tid.
Ingen monetære varer har en historie så lang som gull, som har vært verdsatt så lenge menneskelig sivilisasjon har eksistert. Mynter preget i antikkens fjerne dager opprettholder fortsatt betydelig verdi i dag.
Det samme kan ikke sies om fiat-valutaer, som er en relativt ny anomali i historien. Fra starten har fiat-valutaer hatt en nesten universell tendens til eventuell verdiløshet. Bruken av inflasjon som et snikende middel for usynlig skattlegging av en borger har vært en fristelse som få stater i historien har vært i stand til å motstå. Hvis det 20. århundre, der fiat-penger kom til å dominere den globale pengeordenen, etablerte noen økonomisk sannhet, er det at fiat-penger ikke kan stoles på for å opprettholde verdien på lang eller til og med mellomlang sikt.
Bitcoin, til tross for sin korte eksistens, har gjennomgått nok forsøk i markedet til at det er stor sannsynlighet for at det ikke vil forsvinne som en verdsatt eiendel med det første. Videre antyder Lindy-effekten at jo lenger Bitcoin eksisterer, desto større er samfunnets tillit til at den vil fortsette å eksistere lenge inn i fremtiden. Med andre ord er den samfunnsmessige tilliten til en ny monetær vare asymptotisk av natur, som illustrert i grafen nedenfor:
Hvis Bitcoin eksisterer i 20 år, vil det være nesten universell tillit til at det vil være tilgjengelig for alltid, omtrent som folk tror at Internett er en permanent funksjon i den moderne verden.
En av de viktigste kildene til tidlig etterspørsel etter bitcoin var bruken av dem i ulovlig narkotikahandel. Mange antok senere feilaktig at den primære etterspørselen etter bitcoin skyldtes deres tilsynelatende anonymitet. Bitcoin er imidlertid langt fra en anonym valuta; hver transaksjon som overføres på Bitcoin-nettverket blir for alltid registrert på en offentlig blokkjede. Den historiske registreringen av transaksjoner tillater senere kriminalteknisk analyse for å identifisere kilden til en pengestrøm. Det var en slik analyse som førte til pågripelsen av en gjerningsmann for det beryktede Mt. Gox-ranet. Selv om det er sant at en tilstrekkelig forsiktig og nøye person kan skjule sin identitet når de bruker Bitcoin, var ikke dette grunnen til at Bitcoin ble så populært for handel med narkotika. Nøkkelattributten som gjør Bitcoin verdifull for forbudte aktiviteter, er at den er "tillatelsesløs" på nettverksnivå. Når bitcoin overføres på Bitcoin-nettverket, er det ingen menneskelig intervensjon som avgjør om transaksjonen skal tillates. Som et distribuert peer-to-peer-nettverk er Bitcoin, i sin natur, designet for å være sensurbestandig. Dette står i sterk kontrast til fiat-banksystemet, der stater regulerer banker og de andre portvaktene for pengeoverføring for å rapportere og forhindre ulovlig bruk av monetære varer. Et klassisk eksempel på regulert pengeoverføring er kapitalkontroll. En velstående millionær, for eksempel, kan finne det svært vanskelig å overføre formuen til et nytt bosted hvis de ønsker å flykte fra et undertrykkende regime. Selv om gull ikke utstedes av stater, gjør dets fysiske natur det vanskelig å overføre over avstander, noe som gjør det langt mer utsatt for statlig regulering enn Bitcoin. Indias Gold Control Act er et eksempel på slik regulering.
Bitcoin utmerker seg på tvers av de fleste egenskapene som er oppført ovenfor, og lar den utkonkurrere moderne og eldgamle monetære varer på marginen og gir et sterkt insentiv for økende bruk. Spesielt har den kraftige kombinasjonen av sensurresistens og absolutt knapphet vært en kraftig motivator for velstående investorer til å allokere en del av formuen til den begynnende aktivaklassen.
Det er en besettelse i moderne monetær økonomi med pengers rolle som byttemiddel. På 1900-tallet har stater monopolisert utstedelsen av penger og kontinuerlig undergravd bruken av dem som verdilager, og skapt en falsk tro på at penger først og fremst er definert som et byttemiddel. Mange har kritisert Bitcoin som en uegnet penge fordi prisen har vært for flyktig til å være egnet som byttemiddel. Dette setter imidlertid vogna foran hesten. Penger har alltid utviklet seg i etapper, med verdilagerrollen foran byttemiddelrollen. En av fedrene til marginalistiske tilnærmingsmåte til økonomisk analyse, William Stanley Jevons, forklarte at:
Historisk sett... ser det ut til at gull har tjent, for det første, som en vare som er verdifull for dekorative formål; for det andre, som lagring av formue; for det tredje, som et byttemiddel; og til slutt som et verdimål.
Ved å bruke moderne terminologi, utvikler penger alltid seg i følgende fire stadier:
Samleobjekt: I den aller første fasen av utviklingen vil penger bli krevd utelukkende basert på dens særegne egenskaper, og blir vanligvis et innfall av dens eier. Skjell, perler og gull var alle samleobjekter før de senere gikk over til de mer kjente rollene som penger.
Verdilagring: Når det er etterspurt av nok mennesker for sine særegenheter, vil penger bli anerkjent som et middel til å beholde og lagre verdi over tid. Etter hvert som en vare blir mer anerkjent som et passende verdilager, vil kjøpekraften øke etter hvert som flere etterspør den for dette formålet. Kjøpekraften til et verdilager vil til slutt nå et platå når den er utbredt og tilstrømningen av nye mennesker som ønsker den som et verdilager minker.
Byttemiddel: Når penger er fullt etablert som et verdilager, vil kjøpekraften stabilisere seg. Etter å ha stabilisert seg i kjøpekraft, vil alternativkostnaden ved å bruke penger til å fullføre handler reduseres til et nivå hvor det er egnet for bruk som byttemiddel. I de tidligste dagene med Bitcoin var det mange som ikke satte pris på de enorme alternativkostnadene ved å bruke bitcoin som et byttemiddel, snarere enn som et begynnende verdilager. Den berømte historien om en mann som handlet 10 000 bitcoin (verdt omtrent 94 millioner dollar på tidspunktet da denne artikkelen ble skrevet) for to pizzaer illustrerer denne forvirringen.
Regneenhet: Når penger er mye brukt som byttemiddel, vil varer bli priset i forhold til det. Det vil si at bytteforholdet mot penger vil være tilgjengelig for de fleste varer. Det er en vanlig misforståelse at bitcoin-priser er tilgjengelige for mange varer i dag. For eksempel, mens en kopp kaffe kan være tilgjengelig for kjøp med bitcoin, er ikke prisen som er oppført en ekte bitcoin-pris; snarere er det dollarprisen ønsket av selgeren oversatt til bitcoin-vilkår med gjeldende USD/BTC-markedskurs. Hvis prisen på bitcoin skulle falle i dollar, ville antallet bitcoin som selgeren ba om, øke tilsvarende. Bare når kjøpmenn er villige til å akseptere bitcoin for betaling uten hensyn til bitcoin-kursen mot fiat-valutaer, kan vi virkelig tenke på Bitcoin som en regneenhet.
Monetære varer som ennå ikke er en regneenhet, kan betraktes som «delvis monetiserte. I dag fyller gull en slik rolle, det er et verdilager, men har blitt fratatt byttemiddel- og regneenhetsrollene ved statlig inngripen. Det er også mulig at ett gode fyller byttemiddelrollen til penger mens et annet gode fyller de andre rollene. Dette gjelder vanligvis i land med dysfunksjonelle stater, som Argentina eller Zimbabwe. I sin bok Digital Gold skriver Nathaniel Popper:
I Amerika tjener dollaren sømløst pengenes tre funksjoner: å tilby et byttemiddel, en enhet for å måle varekostnadene og en eiendel hvor verdi kan lagres. I Argentina, på den annen side, mens pesoen ble brukt som et byttemiddel - for daglige kjøp - var det ingen som brukte den som et verdilager. Å beholde sparepenger i pesoen tilsvarte å kaste penger. Så folk vekslet alle pesos de ønsket å spare til dollar, noe som holdt verdien bedre enn pesoen. Fordi pesoen var så flyktig, husket folk vanligvis prisene i dollar -- noe som ga en mer pålitelig måleenhet over tid.
Bitcoin går for øyeblikket fra den første fasen av monetisering til den andre fasen. Det vil sannsynligvis ta flere år før Bitcoin går over fra å være en begynnende verdilager til å være et ekte byttemiddel, og veien det tar for å komme dit er fortsatt full av risiko og usikkerhet. Det er slående å merke seg at den samme overgangen tok mange århundrer for gull. Ingen i live har sett monetisering i sanntid av en vare (slik som skjer med Bitcoin), så det finnes svært liten erfaring angående veien denne monetiseringen vil ta.
I prosessen med å bli monetisert, vil en monetær vare øke i kjøpekraft. Mange har kommentert at økningen i kjøpekraften til Bitcoin ser ut som en "boble". Selv om dette begrepet ofte brukes nedsettende for å antyde at Bitcoin er grovt overvurdert, er det utilsiktet passende. Et kjennetegn som er felles for alle monetære varer er at deres kjøpekraft er høyere enn det som kan forsvares av bruksverdien alene. Faktisk hadde mange historiske penger ingen bruksverdi i det hele tatt. Forskjellen mellom kjøpekraften til en monetær vare og bytteverdien den kan bety for sin iboende nytte kan betraktes som en "monetær premie". Når et pengegodt går gjennom stadiene av monetisering (forklart i avsnittet ovenfor), vil den monetære premien øke. Premien beveger seg imidlertid ikke i en rett, forutsigbar linje. En vare X som er i ferd med å bli monetisert, kan bli utkonkurrert av en annen vare Y som er mer egnet som penger, og den monetære premien til X kan dermed reduseres eller forsvinne helt. Den monetære premien til sølv forsvant nesten helt på slutten av 1800-tallet da regjeringer over hele verden i stor grad forlot det som penger til fordel for gull.
Selv i fravær av ytre faktorer som statlig intervensjon eller konkurranse fra andre monetære varer, vil ikke den monetære premien for nye penger følge en forutsigbar bane. Økonom Larry White observerte at:
problemet med boblehistorien er selvfølgelig at den stemmer overens med enhver prisbane, og gir derfor ingen forklaring på en bestemt prisbane
Prosessen med monetisering er spillteoretisk; hver markedsdeltaker forsøker å forutse den samlede etterspørselen fra andre deltakere og dermed den fremtidige monetære premien. Fordi den monetære premien ikke er forankret i noen iboende nytteverdi, har markedsdeltakere en tendens til å misligholde tidligere priser når de bestemmer om en monetær vare er billig eller dyr og om de skal kjøpe eller selge den. Forbindelsen mellom nåværende etterspørsel og tidligere priser er kjent som "stiavhengighet" og er kanskje den største kilden til forvirring når det gjelder å forstå prisbevegelsene til monetære varer.
Når kjøpekraften til en monetær vare øker med økende bruk, endres markedets forventninger til hva som er "billig" og "dyrt" tilsvarende. På samme måte, når prisen på en monetær vare krasjer, kan forventningene bytte til en generell tro på at tidligere priser var "irrasjonelle" eller for høye. Pengenes stiavhengighet er illustrert av ordene til den kjente Wall Street-fondsforvalteren Josh Brown:
Jeg kjøpte [bitcoin] til rundt $2300 og fikk umiddelbart en dobling. Deretter begynte jeg å si: «Jeg kan ikke kjøpe mer av det,» etter hvert som prisen steg, selv om det var en forankret mening basert på ingenting annet enn prisen jeg opprinnelig kjøpte til. Så, da prisen falt i løpet av den siste uken på grunn av et kinesisk aksjon mot børsene, begynte jeg å si til meg selv: «Åh, bra, jeg håper den kollapser så jeg kan kjøpe mer.»
Sannheten er at forestillingene om "billig" og "dyr" i hovedsak er meningsløse når det gjelder monetære varer. Prisen på en monetær vare er ikke en refleksjon av dens kontantstrøm eller nytteverdi, men snarere et mål på hvor bredt den har blitt adoptert for pengenes ulike funksjoner.
Mer kompliserende for den stiavhengige naturen til penger er det faktum at markedsdeltakere ikke bare opptrer som lidenskapelige observatører, som prøver å kjøpe eller selge i påvente av fremtidige bevegelser av den monetære premien, men også fungerer som aktive evangelister. Siden det ikke er noen objektivt korrekt monetære premie, er misjonering av de overlegne egenskapene til en monetær vare mer effektivt enn for vanlige varer, hvis verdi til syvende og sist er forankret til kontantstrøm eller bruksetterspørsel. Den religiøse gløden til deltakere i Bitcoin-markedet kan observeres i ulike nettfora der eiere aktivt fremmer fordelene med Bitcoin og rikdommen som kan oppnås ved å investere i den. I observasjon av Bitcoin-markedet kommenterer Leigh Drogen:
Du kjenner igjen dette som en religion - en historie vi alle forteller hverandre og er enige om. Religion er adopsjonskurven vi burde tenke på. Det er nesten perfekt - så snart noen kommer inn, forteller de det til alle og går ut og evangeliserer. Så kommer vennene deres inn og så begynner de å evangelisere.
Selv om sammenligningen med religion kan gi Bitcoin en aura av irrasjonell tro, er det helt rasjonelt for den enkelte eier å evangelisere for en overordnet monetær vare og for samfunnet som helhet å standardisere på det. Penger fungerer som grunnlaget for all handel og sparing, så vedtak av en overlegen form for penger har enorme multiplikative fordeler for verdiskaping for alle medlemmer av et samfunn.
Selv om det ikke er noen a priori regler for veien en monetær vare vil ta ettersom det blir monetisert, har det dukket opp et merkelig mønster i løpet av den relativt korte historien til Bitcoins monetisering. Bitcoins pris ser ut til å følge et fraktalt mønster av økende omfang, der hver iterasjon av fraktalen matcher den klassiske formen til en Gartner-hype-syklus.
I sin artikkel om den spekulative Bitcoin adopsjon/pristeori , hevder Michael Casey at de ekspanderende Gartner-hype-syklusene representerer faser av en standard S-kurve for adopsjon som ble fulgt av mange transformative teknologier etter hvert som de blir vanlig brukt i samfunnet.
Hver Gartner-hype-syklus begynner med et utbrudd av entusiasme for den nye teknologien, og prisen bys opp av markedsdeltakerne som er "tilgjengelige" i den iterasjonen. De tidligste kjøperne i en Gartner-hype-syklus har vanligvis en sterk overbevisning om den transformative naturen til teknologien de investerer i. Til slutt når markedet et crescendo av entusiasme ettersom tilgangen på nye deltakere som kan nås i syklusen tar slutt og kjøp blir dominert av spekulanter som er mer interessert i rask fortjeneste enn den underliggende teknologien.
Etter toppen av hype-syklusen faller prisene raskt, og den spekulative gløden blir erstattet av fortvilelse, offentlig hån og en følelse av at teknologien ikke var transformativ i det hele tatt. Etter hvert faller prisen og danner et platå der de opprinnelige investorene som hadde sterk overbevisning får selskap av en ny gruppe som var i stand til å motstå smerten fra krakket og som satte pris på viktigheten av teknologien.
Platået vedvarer i en lengre periode og danner, som Casey kaller det, et "stabilt, kjedelig lavt nivå". Under platåetfasen vil offentlig interesse for teknologien avta, men den vil fortsette å utvikles og samlingen av sterke troende vil sakte men sikkert vokse. En ny base blir deretter satt for neste iterasjon av hype-syklusen ettersom eksterne observatører innser at teknologien ikke forsvinner og at det å investere i den kanskje ikke er så risikabelt som det så ut til under krasjfasen av syklusen. Den neste iterasjonen av hype-syklusen vil bringe inn et mye større sett med brukere og være langt større i omfang.
Svært få personer som deltar i en gjentakelse av en Gartner-hype-syklus vil riktig forutse hvor høye prisene vil gå i den syklusen. Prisene når vanligvis nivåer som vil virke absurde for de fleste investorer i de tidligste stadier av syklusen. Når syklusen ender, tilskrives krasjet vanligvis en populær årsak av media. Selv om den oppgitte årsaken (som en svikt hos en børs) kan være en utløsende hendelse, er det ikke den grunnleggende årsaken til at syklusen slutter. Gartners hype-sykluser avsluttes på grunn av en utmattelse av markedsdeltakere som kan nås i syklusen.
Det er talende at gull fulgte det klassiske mønsteret til en Gartner-hype-syklus fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 2000-tallet. Man kan spekulere i at hype-syklusen er en iboende sosial dynamikk i prosessen med monetisering.
Siden starten av den første børshandlede prisen i 2010, har Bitcoin-markedet vært vitne til fire store Gartner-hype-sykluser. Med etterpåklokskap kan vi nøyaktig identifisere prisklassene til tidligere hypesykluser i Bitcoin-markedet. Vi kan også kvalitativt identifisere gruppen av investorer som var assosiert med hver iterasjon av tidligere sykluser.
$0 -- $1 (2009--mars 2011): Den første hype-syklusen i Bitcoin-markedet ble dominert av kryptografer, informatikere og cypherpunks som allerede var forberedt på å forstå viktigheten av Satoshi Nakamotos banebrytende oppfinnelse, og som var pionerer i å fastslå at Bitcoin-protokollen var fri for tekniske feil.
$1 -- $30 (mars 2011--juli 2011): Den andre syklusen tiltrakk seg både tidlige brukere av ny teknologi og en jevn strøm av ideologisk motiverte investorer som ble blendet av potensialet til statsløse penger. Libertarianere som Roger Ver ble tiltrukket av Bitcoin for anti-etablissementsaktivitetene som ville bli mulig hvis den begynnende teknologien ble bredt tatt i bruk. Wences Casares, en strålende og godt forbundet seriegründer, var også en del av den andre Bitcoin-hype-syklusen og er kjent for å ha evangelisert Bitcoin til noen av de mest fremtredende teknologene og investorene i Silicon Valley.
$250 -- $1100 (april 2013--desember 2013): Den tredje hype-syklusen så inngangen til tidlige detalj- og institusjonelle investorer som var villige til å trosse de fryktelig kompliserte og risikable likviditetskanalene som bitcoin kunne kjøpes fra. Den primære kilden til likviditet i markedet i denne perioden var den Japan-baserte Mt.Gox-børsen som ble drevet av den notorisk inkompetente og ondsinnede Mark Karpeles, som senere så fengselsstraff for sin rolle i børsens kollaps.
Det er verdt å observere at økningen i Bitcoins pris under de nevnte hype-syklusene i stor grad var korrelert med en økning i likviditet og hvor enkelt investorer kunne kjøpe bitcoin. I den første hype-syklusen var det ingen handelsplattformer tilgjengelig, og anskaffelse av bitcoin var primært gjennom mining eller ved direkte utveksling med noen som allerede hadde utvunnet bitcoin. I den andre hype-syklusen ble rudimentære børser tilgjengelige, men å skaffe og sikre bitcoin fra disse børsene forble for komplisert for alle bortsett fra de mest teknologisk kyndige investorene. Selv i den tredje hype-syklusen gjensto det betydelige hindringer for investorer som overførte penger til Mt. Gox for å skaffe bitcoin. Bankene var motvillige til å samarbeide med børsen, og tredjepartsleverandører som tilrettela overføringer var ofte inkompetente, kriminelle eller begge deler. Videre, mange som klarte å overføre penger til Mt. Gox tapte til slutt midler da børsen ble hacket og senere stengt.
Det var først etter sammenbruddet av Mt. Gox-børsen og en to-års pause i markedsprisen på Bitcoin at modne og dype likviditetskilder ble utviklet; eksempler inkluderer regulerte børser som GDAX og OTC-meglere som Cumberland mining. Da den fjerde hype-syklusen begynte i 2016, var det relativt enkelt for private investorer å kjøpe bitcoin og sikre dem.
$1100 -- $19600? (2014 -- ?):
I skrivende stund gjennomgår Bitcoin-markedet sin fjerde store hype-syklus. Deltakelse i den nåværende hype-syklusen har vært dominert av det Michael Casey beskrev som "det tidlige flertallet" av private og institusjonelle investorer.
Ettersom likviditetskildene har blitt dypere og modnet, har store institusjonelle investorer nå muligheten til å delta gjennom regulerte futuresmarkeder. Tilgjengeligheten til et regulert futuresmarked baner vei for etableringen av en Bitcoin ETF, som deretter vil innlede "sen majoritet" og "etterslep" i påfølgende hype-sykluser.
Selv om det er umulig å forutsi den nøyaktige størrelsen på den nåværende hype-syklusen, vil det være rimelig å anta at syklusen når sitt høydepunkt i området fra $20 000 til $50 000. Mye høyere enn dette området, og Bitcoin vil ha en betydelig brøkdel av hele gullets markedsverdi (gull og Bitcoin vil ha tilsvarende markedsverdier til en bitcoin-pris på omtrent $380 000 i skrivende stund). En betydelig andel av gullets markedsverdi stammer fra etterspørselen fra sentralbanker, og det er usannsynlig at sentralbanker eller nasjonalstater vil delta i denne spesifikke hype-syklusen.
Bitcoins siste Gartner-hype-syklus vil begynne når nasjonalstater begynner å samle den som en del av deres utenlandske valutareserver. Markedsverdien til Bitcoin er for øyeblikket for liten til at den kan anses som et levedyktig tillegg til reservene for de fleste land. Men etter hvert som privat sektors interesse øker og kapitaliseringen av Bitcoin nærmer seg 1 billion dollar, vil den bli likvid nok til at de fleste stater kan komme inn på markedet. Inngangen til den første staten som offisielt legger bitcoin til sine reserver vil sannsynligvis utløse et kappløp for andre å gjøre det. Statene som er de tidligste med å ta i bruk Bitcoin, ville se den største gevinsten hvis Bitcoin til slutt ble en global reservevaluta. Dessverre vil det sannsynligvis være statene med de sterkeste utøvende maktene -- diktaturer som Nord-Korea -- som vil bevege seg raskest med å akkumulere bitcoin. Uviljen til å se slike stater forbedre sin økonomiske stilling og de iboende svake utøvende grenene til de vestlige demokratiene vil få dem til å komme bakpå når det gjelder å akkumulere bitcoin for sine reserver.
En stor ironi er at USA for tiden er en av de mest åpne nasjonene i sin regulatoriske posisjon overfor Bitcoin, mens Kina og Russland er de mest fiendtlige. USA risikerer den største ulempen med sin geopolitiske posisjon hvis Bitcoin skulle erstatte dollaren som verdens reservevaluta. På 1960-tallet kritiserte Charle de Gaulle det "urimelige privilegiet" USA nøt fra den internasjonale pengeordren de laget med Bretton Woods-avtalen fra 1944. De russiske og kinesiske myndighetene har ennå ikke våknet til de geostrategiske fordelene ved Bitcoin som en reservevaluta og er for tiden opptatt av effektene den kan ha på deres indre markeder. I likhet med de Gaulle på 1960-tallet, som truet med å gjenopprette den klassiske gullstandarden som svar på USAs urimelige privilegium, vil kineserne og russerne med tiden komme til å se fordelene med en stor reserveposisjon i et ikke-suverent verdilager. Med den største konsentrasjonen av Bitcoin-miningkraft lokalisert i Kina, har den kinesiske staten allerede en klar fordel når det gjelder muligheten til å legge bitcoins til sine reserver.
USA er stolt av å være en nasjon av innovatører, med Silicon Valley som en kronjuvel i den amerikanske økonomien. Så langt har Silicon Valley i stor grad dominert samtalen mot regulatorer om posisjonen de bør ta overfor Bitcoin. Imidlertid har bankindustrien og den amerikanske sentralbanken endelig fått sin første anelse om den eksistensielle trusselen Bitcoin utgjør for amerikansk pengepolitikk dersom den skulle bli en global reservevaluta. Wall Street Journal, kjent for å være et talerør for Federal Reserve, publiserte en kommentar om trusselen Bitcoin utgjør for amerikansk pengepolitikk:
Det er en annen fare, kanskje enda mer alvorlig fra sentralbankenes og regulatorenes synspunkt: bitcoin vil kanskje ikke krasje. Hvis den spekulative gløden i kryptovalutaen bare er forløperen til at den blir mye brukt som et alternativ til dollaren, vil det true sentralbankenes monopol på penger.
I de kommende årene vil det oppstå en stor kamp mellom entreprenører og innovatører i Silicon Valley, som vil forsøke å holde Bitcoin utenfor statlig kontroll, og banknæringen samt sentralbankene, som vil gjøre alt i sin makt for å regulere Bitcoin og forhindre at deres industri og pengeutstedelsesmyndighet blir forstyrret.
En monetær vare kan ikke gå over til å være et generelt akseptert byttemiddel (den standard økonomiske definisjonen av "penger") før det er verdsatt bredt, av den tautologiske grunn at en vare som ikke er verdsatt ikke vil bli akseptert i bytte. I prosessen med å bli mye verdsatt, og dermed et verdilager, vil en monetær vare øke i kjøpekraft, og skape en alternativkostnad for å gi den fra seg for bruk i bytte. Først når alternativkostnaden ved å gi fra seg et verdilager synker til et passende lavt nivå, kan det gå over til å bli et allment akseptert byttemiddel.
Mer presist vil en monetær vare bare være egnet som byttemiddel når summen av alternativkostnaden og transaksjonskostnaden ved å bruke den i bytte faller under kostnaden for å fullføre en handel uten den.
I et samfunn basert på byttehandel kan overgangen fra et verdilager til et byttemiddel skje selv når den monetære varen øker i kjøpekraft, fordi transaksjonskostnadene ved byttehandel er ekstremt høye. I en utviklet økonomi, hvor transaksjonskostnadene er lave, er det mulig for et begynnende og raskt voksende verdilager, som Bitcoin, å bli brukt som et byttemiddel, om enn i et svært begrenset omfang. Et eksempel er det illegale narkotikamarkedet hvor kjøpere er villige til å ofre muligheten til å holde bitcoin for å minimere den betydelige risikoen ved å kjøpe stoffene ved bruk av fiat-valuta.
Det er imidlertid store institusjonelle barrierer for at et begynnende verdilager kan bli et generelt akseptert byttemiddel i et utviklet samfunn. Stater bruker skatt som et kraftig middel for å beskytte sine suverene penger fra å bli fortrengt av konkurrerende monetære varer. Ikke bare nyter suverene penger fordelen av en konstant kilde til etterspørsel, ved at skatter kun kan betales i dem, men konkurrerende monetære varer beskattes når de byttes til en verdsatt verdi. Denne sistnevnte typen beskatning skaper betydelig friksjon ved bruk av verdilager som byttemiddel.
Handikapping av markedsbaserte monetære varer er imidlertid ikke en uoverstigelig barriere for at de kan bli et generelt akseptert byttemiddel. Hvis troen går tapt på suverene penger, kan verdien kollapse i en prosess kjent som hyperinflasjon. Når en suveren penger hyperinflaterer, kollapser verdien først mot de mest likvide varene i samfunnet, for eksempel gull eller utenlandske penger som amerikanske dollar, hvis de er tilgjengelige. Når ingen likvide varer er tilgjengelige eller forsyningen er begrenset, kollapser hyperinflaterte penger mot ekte varer, som eiendom og råvarer. Det arketypiske bildet av en hyperinflasjon er en dagligvarebutikk som er tømt for alle sine produkter når forbrukere flykter fra den raskt minkende verdien av landets penger.
Til slutt, når troen er fullstendig tapt under en hyperinflasjon, vil en suveren penger ikke lenger bli akseptert av noen, og samfunnet vil enten gå over til byttehandel eller den monetære enheten vil bli fullstendig erstattet som et byttemiddel. Et eksempel på denne prosessen var erstatningen av zimbabwiske dollar med amerikanske dollar. Erstatningen av en suveren penge med en utenlandsk blir vanskeligere av knappheten på utenlandske penger og fraværet av utenlandske bankinstitusjoner til å skaffe likviditet.
Evnen til enkelt å overføre bitcoin på tvers av landegrenser og fravær av behov for et banksystem gjør Bitcoin til en ideell monetær vare å anskaffe for de som er rammet av hyperinflasjon. I de kommende årene, ettersom fiat-penger fortsetter å følge sin historiske trend mot eventuell verdiløshet, vil Bitcoin bli et stadig mer populært valg for globale sparepenger å flykte til. Når en nasjons penger blir forlatt og erstattet av Bitcoin, vil Bitcoin ha gått over fra å være et verdilager i det samfunnet til et generelt akseptert byttemiddel. Daniel Krawisz laget begrepet "hyperbitcoinisering" for å beskrive denne prosessen.
Mye av denne artikkelen har fokusert på den monetære naturen til Bitcoin. Med dette grunnlaget kan vi nå adressere noen av de mest vanlige misoppfatningene om Bitcoin.
Bitcoin, som alle markedsbaserte monetære varer, har en monetær premie. Den monetære premien er det som gir opphav til den vanlige kritikken om at Bitcoin er en "boble". Imidlertid har alle monetære varer en monetære premie. Det er faktisk denne premien (overskuddet over bruk-etterspørselsprisen) som er den definerende egenskapen til alle penger. Med andre ord, penger er alltid og overalt en boble. Paradoksalt nok er en monetær vare både en boble og kan være undervurdert hvis den er i de tidlige stadiene av bruken som penger.
Bitcoins prisvolatilitet er en konsekvens av dets unge alder. I de første årene av sin eksistens oppførte Bitcoin seg som en penny-aksje, og enhver stor kjøper - som Winklevoss-tvillingene - kunne forårsake en stor økning i prisen. Ettersom adopsjon og likviditet har økt gjennom årene, har Bitcoins volatilitet redusert tilsvarende. Når Bitcoin oppnår markedsverdien til gull, vil den vise et lignende volatilitetsnivå. Ettersom Bitcoin overgår markedsverdien til gull, vil volatiliteten reduseres til et nivå som vil gjøre det egnet som et mye brukt byttemiddel. Som tidligere nevnt, skjer monetisering av Bitcoin i en serie med Gartner-hype-sykluser. Volatiliteten er lavest under platåfasen av hypesyklusen, mens den er høyest under topp- og krasjfasene av syklusen. Hver hype-syklus har lavere volatilitet enn de forrige fordi likviditeten i markedet har økt.
En ny kritikk av Bitcoin-nettverket er at økningen i gebyrene for å overføre bitcoin gjør det uegnet som betalingssystem. Veksten i gebyrer er imidlertid sunn og forventet. Transaksjonsgebyrer er kostnadene som kreves for å betale bitcoinminerne for å sikre nettverket ved å validere transaksjoner. Minerne kan enten betales med transaksjonsgebyrer eller blokkbelønninger, som er et inflasjonstilskudd som bæres av nåværende bitcoin-eiere.
Gitt Bitcoins faste forsyningsplan -- en pengepolitikk som gjør den ideell som et verdilager -- vil blokkbelønninger til slutt avta til null og nettverket må til slutt sikres med transaksjonsgebyrer. Et nettverk med «lave» gebyrer er et nettverk med lite sikkerhet og sårbart for ekstern sensur. De som fremhever de lave gebyrene til Bitcoin-alternativer, beskriver uvitende svakhetene ved disse såkalte «altcoinene».
Den merkelige roten til kritikken av Bitcoins "høye" transaksjonsgebyrer er troen på at Bitcoin først skal være et betalingssystem og senere en verdilager. Som vi har sett med pengenes opprinnelse, setter denne troen vognen foran hesten. Først når Bitcoin har blitt et dypt etablert verdilager vil det bli egnet som byttemiddel. Videre, når alternativkostnaden ved å handle bitcoin er på et nivå der det er egnet som byttemiddel, vil de fleste handler ikke skje på selve Bitcoin-nettverket, men på "andre lag"-nettverk med mye lavere avgifter. Andrelags-nettverk, som Lightning-nettverket, gir den moderne ekvivalenten til gjeldsbrevene som ble brukt til å overføre gull på 1800-tallet. Gjeldsbrev ble brukt av banker fordi overføring av den underliggende bullionen var langt dyrere enn overføring av seddelen som representerte eiendomsretten til gullet. I motsetning til gjeldsbrev, vil Lightning-nettverket imidlertid tillate overføring av bitcoin til lave kostnader samtidig som det krever liten eller ingen tillit fra tredjeparter som banker. Utviklingen av Lightning-nettverket er en svært viktig teknisk innovasjon i Bitcoins historie, og verdien vil bli tydelig etter hvert som den utvikles og tas i bruk i de kommende årene.
Som en åpen kildekode-programvareprotokoll har det alltid vært mulig å kopiere Bitcoins programvare og etterligne nettverket. Gjennom årene har mange imitatorer blitt opprettet, alt fra snarlikheter, som Litecoin, til komplekse varianter som Ethereum som lover å tillate vilkårlig komplekse kontraktsmessige ordninger ved bruk av et distribuert beregningssystem. En vanlig investeringskritikk av Bitcoin er at den ikke kan opprettholde sin verdi når det enkelt kan lages konkurrenter som er i stand til å inkorporere de siste innovasjonene og programvarefunksjonene.
Feilen i dette argumentet er Bitcoin-konkurrenter som har blitt opprettet gjennom årene mangler "nettverkseffekten" til den første og dominerende teknologien i området. En nettverkseffekt - den økte verdien av å bruke Bitcoin ganske enkelt fordi det allerede er det dominerende nettverket - er en funksjon i seg selv. For enhver teknologi som har en nettverkseffekt, er det den desidert viktigste funksjonen.
Nettverkseffekten for Bitcoin omfatter likviditeten til markedet, antall personer som eier det, og fellesskapet av utviklere som vedlikeholder og forbedrer programvaren og varemerket. Store investorer, inkludert nasjonalstater, vil søke det mest likvide markedet slik at de raskt kan komme inn og ut av markedet uten å påvirke prisen. Utviklere vil strømme til det dominerende utviklingsfellesskapet som har talentet av høyeste kaliber, og dermed forsterke styrken til det fellesskapet. Og merkevarebevissthet er selvforsterkende, ettersom fremtidige konkurrenter til Bitcoin alltid nevnes i sammenheng med Bitcoin selv.
En trend som ble populær i 2017 var ikke bare å imitere Bitcoins programvare, men å kopiere hele historien til tidligere transaksjoner (kjent som blokkjeden). Ved å kopiere Bitcoins blokkjede opp til et visst punkt og deretter dele opp i et nytt nettverk, i en prosess kjent som "forking", var konkurrenter til Bitcoin i stand til å løse problemet med å distribuere tokenet sitt til en stor brukerbase.
Den viktigste forken av denne typen skjedde 1. august 2017 da et nytt nettverk kjent som Bitcoin Cash (BCash) ble opprettet. En eier av N bitcoins før 1. august 2017, ville da eie både N bitcoin og N BCash-token. Det lille, men høylytte fellesskapet av BCash-tilhengere har utrettelig forsøkt å ekspropriere Bitcoins merkevaregjenkjenning, både gjennom navngivningen av deres nye nettverk og en kampanje for å overbevise nye brukere i Bitcoin-markedet om at Bcash er den "ekte" Bitcoin. Disse forsøkene har stort sett mislyktes, og denne feilen gjenspeiles i markedsverdiene til de to nettverkene. For nye investorer er det imidlertid fortsatt en tilsynelatende risiko for at en konkurrent kan klone Bitcoin og dens blokkjede og lykkes med å overta den i markedsverdi, og dermed bli den de facto Bitcoin.
En viktig regel kan hentes fra de store forkene som har skjedd med både Bitcoin- og Ethereum-nettverkene. Størstedelen av markedsverdien vil befinne seg i nettverket som beholder det høyeste kaliberet og det mest aktive utviklerfellesskapet. For selv om Bitcoin kan sees på som en penge i sin spede begynnelse, er det også et datanettverk bygget på programvare som må vedlikeholdes og forbedres. Å kjøpe token på et nettverk som har lite eller uerfaren utviklerstøtte vil være beslektet med å kjøpe en klone av Microsoft Windows som ikke ble støttet av Microsofts beste utviklere. Det er tydelig fra historien om de forkene som fant sted i 2017 at de beste og mest erfarne informatikere og kryptografer er forpliktet til å utvikle den opprinnelige Bitcoin, og ikke noen av den stadig voksende hærskaren av imitasjoner som har blitt skapt fra den.
Selv om den vanlige kritikken av Bitcoin som finnes i medie- og økonomifaget er malplassert og basert på en mangelfull forståelse av penger, er det reelle og betydelige risikoer ved å investere i Bitcoin. Det vil være forsvarlig for en potensiell Bitcoin-investor å forstå og veie disse risikoene før de vurderer en investering i Bitcoin.
Bitcoin-protokollen og de kryptografiske primitivene som den er bygget på, kan vise seg å ha en designfeil, eller kan gjøres usikker med utviklingen av kvantedatabehandling. Hvis det blir funnet en feil i protokollen, eller noen nye beregningsmåter gjør det mulig å bryte kryptografien som ligger til grunn for Bitcoin, kan troen på Bitcoin bli alvorlig kompromittert. Protokollrisikoen var høyest i de første årene av Bitcoins utvikling, da det fortsatt var uklart, selv for erfarne kryptografer, at Satoshi Nakamoto faktisk hadde funnet en løsning på de bysantinske generalers problem. Bekymringer om alvorlige feil i Bitcoin-protokollen har forsvunnet i løpet av årene, men gitt dens teknologiske natur, vil protokollrisiko alltid forbli for Bitcoin, om så bare som en ekstremrisiko.
Ved å være desentralisert i design, har Bitcoin vist en bemerkelsesverdig grad av motstandsdyktighet i møte med en rekke forsøk fra forskjellige myndigheter på å regulere den eller stenge den. Imidlertid er handelsplattformene der bitcoins omsettes for fiat-valutaer svært sentraliserte og utsatt for regulering og stenging. Uten disse handelsplattformene og banksystemets vilje til å gjøre forretninger med dem, ville prosessen med monetisering av Bitcoin bli alvorlig forkrøplet, om ikke fullstendig stoppet. Selv om det finnes alternative kilder til likviditet for Bitcoin, for eksempel OTC-meglere og desentraliserte markeder for kjøp og salg av Bitcoins (som localbitcoins.com ), skjer den kritiske prosessen med prisoppdagelse på de mest likvide børsene, som alle er sentraliserte.
Å redusere risikoen for børsstans er jurisdiksjonell arbitrage. Binance, en fremtredende børs som startet i Kina, flyttet til Japan etter at den kinesiske regjeringen stoppet sin virksomhet i Kina. Nasjonale myndigheter er også på vakt mot å kvele en gryende industri som kan vise seg å være like viktig som Internett, og dermed gi et enormt konkurransefortrinn til andre nasjoner.
Bare med en koordinert global nedleggelse av Bitcoin-børser ville prosessen med monetisering bli stoppet fullstendig. Kappløpet er i gang for at Bitcoin skal bli så utbredt at en fullstendig nedleggelse blir like politisk umulig som en fullstendig nedleggelse av Internett. Muligheten for en slik nedleggelse er imidlertid fortsatt reell, og må tas med i risikoen ved å investere i Bitcoin. Som det ble diskutert i forrige avsnitt om nasjonalstaters inntreden, våkner nasjonale regjeringer endelig til trusselen som en ikke-suveren, sensurresistent, digital valuta utgjør for deres pengepolitikk. Det er et åpent spørsmål om de vil handle mot denne trusselen før Bitcoin blir så forankret at politisk handling mot den viser seg å være ineffektiv.
Den åpne og gjennomsiktige karakteren til Bitcoin-blokkjeden gjør det mulig for stater å markere visse bitcoin som "forurenset" av deres bruk i ulovlige aktiviteter. Selv om Bitcoins sensurresistens på protokollnivå gjør at disse bitcoinene kan overføres, hvis det skulle dukke opp forskrifter som forbød bruk av slike tilsmussede bitcoins av børser eller kjøpmenn, kan de stort sett bli verdiløse. Bitcoin ville da miste en av de kritiske egenskapene til en monetær vare: fungibilitet.
For å forbedre Bitcoins fungibilitet, må forbedringer gjøres på protokollnivå for å forbedre personvernet til transaksjoner. Selv om det er nye utviklinger på dette området, med digitale valutaer som Monero og Zcash i spissen, innebærer disse store teknologiske avveininger mellom Bitcoins effektivitet, kompleksitet og personvern. Det er fortsatt et åpent spørsmål om personvernforbedrende funksjoner kan legges til Bitcoin på en måte som ikke kompromitterer nytten som penger på andre måter.
Bitcoin er en penge i sin spede begynnelse som går over fra samlestadiet for monetisering til å bli et verdilager. Som en ikke-suveren monetær vare er det mulig at Bitcoin på et tidspunkt i fremtiden vil bli en global penge omtrent som gull under den klassiske gullstandarden på 1800-tallet. Adopsjonen av Bitcoin som globale penger er nettopp hovedargumentet for Bitcoin, og ble artikulert av Satoshi Nakamoto så tidlig som i 2010 i en e-postutveksling med Mike Hearn:
Hvis du ser for deg at Bitcoin brukes til en andel av verdenshandel, vil det fortsatt bare finnes 21 millioner mynter for hele verden, noe som vil gjøre hver enhet betydelig mer verdifull.
Denne saken ble gjort enda tydeligere av den briljante kryptografen Hal Finney, mottakeren av de første bitcoinene sendt av Nakamoto, kort tid etter kunngjøringen av den første fungerende Bitcoin-programvaren :
Jeg forestiller meg at Bitcoin er vellykket og blir det dominerende betalingssystemet i bruk over hele verden. Da bør den totale verdien av valutaen være lik den totale verdien av all rikdommen i verden. Nåværende estimater av total verdensomspennende formue som jeg har funnet varierer fra $100 billioner til $300 billioner. Med 20 millioner mynter gir det hver mynt en verdi på rundt 10 millioner dollar.
Selv om Bitcoin ikke skulle bli en fullverdig global penge og ganske enkelt skulle konkurrere med gull som et ikke-suverent verdilager, er den for tiden enormt undervurdert. Kartlegging av markedsverdien til den eksisterende gullforsyningen over bakken (omtrent 8 billioner dollar) til en maksimal Bitcoin-forsyning på 21 millioner mynter gir en verdi på omtrent 380 000 dollar per bitcoin. Som vi har sett i tidligere avsnitt, for egenskapene som gjør en monetær vare egnet som verdilager, er Bitcoin overlegen gull langs hver akse bortsett fra etablert historie. Ettersom tiden går og Lindy-effekten tar tak, vil etablert historie ikke lenger være et konkurransefortrinn for gull. Dermed er det ikke urimelig å forvente at Bitcoin vil nærme seg, og kanskje overgå, gulls markedsverdi i løpet av det neste tiåret. Et forbehold til denne oppgaven er at en stor del av gullets kapitalisering kommer fra sentralbanker som holder det som et verdilager. For at Bitcoin skal oppnå eller overgå gullets kapitalisering, vil noe deltakelse fra nasjonalstater være nødvendig. Hvorvidt de vestlige demokratiene vil delta i eierskapet til Bitcoin er uklart. Det er mer sannsynlig, og uheldig, at diktaturer og kleptokratier vil være de første nasjonene som kommer inn på Bitcoin-markedet.
Hvis ingen nasjonalstater deltar i Bitcoin-markedet, er det fortsatt et godt argument for Bitcoin. Som et ikke-suverent verdilager som kun brukes av private og institusjonelle investorer, er Bitcoin fortsatt tidlig i sin adopsjonskurve - det såkalte "tidlige flertallet" kommer nå inn på markedet mens den sene majoriteten og etternølerne fortsatt er år unna å komme inn i markedet. Med bredere deltakelse fra private og spesielt institusjonelle investorer, er et prisnivå mellom $100 000 og $200 000 mulig.
Å eie bitcoins er et av få asymmetriske veddemål som folk over hele verden kan delta i. På samme måte som en kjøpsopsjon, er en investors ulemper begrenset til 1×, mens deres potensielle oppside fortsatt er 100× eller mer. Bitcoin er den første virkelig globale boblen hvis størrelse og omfang kun begrenses av verdens innbyggeres ønske om å beskytte sparepengene sine fra uforutsigbarheten med økonomisk vanstyre fra myndighetene. Faktisk steg Bitcoin som en føniks fra asken etter den globale finanskatastrofen i 2008 - en katastrofe som ble utløst av politikken til sentralbanker som Federal Reserve.
Utover det finansielle argumentet for Bitcoin, vil oppgangen som et ikke-suverent verdilager ha dype geopolitiske konsekvenser. En global, ikke-inflasjonær reservevaluta vil tvinge nasjonalstater til å endre sin primære finansieringsmekanisme fra inflasjon til direkte beskatning, som er langt mindre politisk velsmakende. Stater vil krympe i størrelse i forhold til den politiske smerten ved å gå over til beskatning som deres eksklusive finansieringsmiddel. Videre vil global handel bli avgjort på en måte som tilfredsstiller Charles de Gaulles ambisjon om at ingen nasjon skal ha privilegier over noen annen:
Vi anser det som nødvendig at internasjonal handel etableres, slik det var tilfelle før verdens store ulykker, på et ubestridelig monetært grunnlag -- et som ikke bærer preg av noe bestemt land.
Om 50 år vil den monetære basen være Bitcoin.
